Høsttur

Har hatt en flott helg på andre sida av fjellene. Jeg var jo bedt i bursdagsfeiring i Stavern, så når tiden nærmet seg, pakket jeg MC'n og dro av sted. Turen over var aldeles nydelig, med skyfri himmel og minimalt med trafikk. Jeg storkoste meg!

Som forberedelse til festen måtte vi innom polet en liten tur. Jeg fant meg en flaske Xantè som jeg ville kose meg med, og tror du ikke mannen i kassa vil se bevis på at jeg var gammel nok! He made my day, kan man si. Og man kan vel også si at han var rimelig flau da han oppdaget fadesen... Det er vel ikke så lett å se forskjell på de under 20 og de godt oppe i 30-åra... Kommer ikke til å glemme det på lang tid, det er sikkert!

Og så måtte jeg jo bake litt kaker til laget, siden Kirsten - jubilanten - vel ikke er i sitt livs beste form om dagen. Det var litt spennende, det. Jeg hadde inne en bestilling på to verdens beste, en sjokoladekake og en bløtkake, alle med, for meg, ukjente oppskrifter. De ble slett ikke så verst, og ingen har blitt syke, så da sier jeg meg fornøyd med det. Det var heldigvis flere som hadde bakt, for det var en kakelysten gjeng Kirsten hadde bedt på seg. Det var forøvrig en kveld som gikk vanvittig fort, og for første gang tror jeg, var jeg en av de siste som gikk fra festen. Nesten ikke trøtt en gang...

På søndag måtte jeg begynne turen hjem og det var litt kaldere, men jeg skulle ikke så langt, så det gikk jo fint. Fant fram til det huset Tove og Torgeir har leid til det huset de skal leie er ledig, og fikk god middag. Koselig å se hvordan de trives sammen. Helt klart forelska, gifte som de er og greier...

I dag måtte jeg pent hjem, og siden Tove skulle på jobb, dro jeg tidlig. Da jeg stoppet på Evje etter en times kjøring viste graderstokken min 0 grader, men det økte til 5 når jeg hadde stått rolig litt. Det var likevel litt kaldt, kan jeg opplyse deg om! Strekningen mellom Tonstad og hjemme tok jeg i ett jafs, for da begynte jeg å få varmen i meg igjen. Uansett, det var himmlesk å ta et varmt bad da jeg kom hjem.

Resten av dagen har jeg bare nydt her i sofaen under et pledd og med å lese ut Engelens spill. Jeg synes Ruiz Zafon har klart å skrive en ny, veldig bra bok. Anbefales!

Som du kan se, jeg er strålende fornøyd med de siste dagers forløp, nå er det havregrøt og jobb igjen, nesten i uoverskuelig framtid. I alle fall i treogenhalv uke, da står Berlin for tur! Ha en fortreffelig mandagskveld!

Endelig!

Det har tatt meg to og en halv lydbok og mye musikk, men endelig er jeg ferdig med puslespillet. Dvs, jeg var ferdig i natt, men det ser ikke ut til at telefonen min klarte å overføre til bloggen min på det tidspunktet. Det som er typisk er at det selvfølgelig mangler en brikke... Jeg burde kanskje ikke klage, siden 2999 brikker ligger på plassen sin, men...

Finalespørsmålet blir selvfølgelig: Hva skal jeg gjøre med puslespillet nå?

Her er min nye, lille verden.

Menneskekroppen er rar

Det er rart hvordan kroppen reagerer på forskjellige ting. Grunnen til at jeg funderer litt på dette nå er at jeg har hatt en litt slitsom periode og det fikk jeg en liten reaksjon på i dag. Jeg hadde vanlig lørdagsjobbing den første lørdagen i september, men fri på søndag. Siden har jeg i grunn vært på jobb... Det vil si, mandag 8. september sluttet jeg tidlig, siden jeg visste det ville bli tøft framover, tirsdagen var mest slitsom psykisk, siden vi da gjennomførte lønnsforhandlinger, men så tok det virkelig av. Fra onsdag til søndag jobbet jeg over 20 overtidstimer, og i går var jeg en snartur til Oslo på møte i BF. Opp kl 5.30 og kom hjem igjen 20.30. I dag unnet jeg meg en litt sein morgen, og var ikke på jobb før litt over halv ni, tror jeg. Lite ble gjort, men jeg kjente jo at jeg var sliten. Ikke så mye trøtt, selv om jeg var det også, men sliten i hele meg. Etter tre timer i innleveringsanlegget (fikk heldigvis byttet til meg den, så jeg slapp å være veldig service-minded i skranken. Takk José!) så jeg at det begynte å bli veldig tomt for traller til innleveringsanlegget, og siden ingen ser ut til å bry seg faen om det, satte jeg på plass et par lette traller for jeg gikk. Planen var å komme seg hjem og så gå på forlagsmøte på kvelden, men plutselig sa det stopp. Jeg orket ikke mer. Sa først til Ragnhild på kontoret at nå er det såå nær at jeg griner, og så gikk jeg ut i skranken for å tipse om at det kom til å bli ledig plass på forlagsmøtet, om noen ønsket å gå på det. Så står jeg der å griner. Helt uten noen grunn. Kom meg hjem på tråsykkelen med masse snufsing og snørring, og nå har det heldigvis gått over. Men er helt salig med tanke på at jeg ikke trenger å gå på jobb før kl 15 i morgen, siden jeg skal jobbe til 21. Og på torsdag blir det helt klart en kort dag.
Så er det bare å håpe at ikke Linn som ble vitne til min flukt fra jobben i dag, er alt for løsmunnet framover. Dessuten er det stort sett bare koselige ting å se framover mot, ingen maratonuker, bare en liten kap. 4-forhandling, og de store lysende byene: Berlin! og ikke minst New York! Det første jeg gleder meg til (bortsett fra fri til helga) er festligheter på andre sida av Norge, og for å være sikker på at jeg kommer meg fram i tide, har jeg bedt meg fri fredagen før... Joda, den nærmeste framtiden er lys!