Det er rart hvordan kroppen reagerer på forskjellige ting. Grunnen til at jeg funderer litt på dette nå er at jeg har hatt en litt slitsom periode og det fikk jeg en liten reaksjon på i dag. Jeg hadde vanlig lørdagsjobbing den første lørdagen i september, men fri på søndag. Siden har jeg i grunn vært på jobb... Det vil si, mandag 8. september sluttet jeg tidlig, siden jeg visste det ville bli tøft framover, tirsdagen var mest slitsom psykisk, siden vi da gjennomførte lønnsforhandlinger, men så tok det virkelig av. Fra onsdag til søndag jobbet jeg over 20 overtidstimer, og i går var jeg en snartur til Oslo på møte i BF. Opp kl 5.30 og kom hjem igjen 20.30. I dag unnet jeg meg en litt sein morgen, og var ikke på jobb før litt over halv ni, tror jeg. Lite ble gjort, men jeg kjente jo at jeg var sliten. Ikke så mye trøtt, selv om jeg var det også, men sliten i hele meg. Etter tre timer i innleveringsanlegget (fikk heldigvis byttet til meg den, så jeg slapp å være veldig service-minded i skranken. Takk José!) så jeg at det begynte å bli veldig tomt for traller til innleveringsanlegget, og siden ingen ser ut til å bry seg faen om det, satte jeg på plass et par lette traller for jeg gikk. Planen var å komme seg hjem og så gå på forlagsmøte på kvelden, men plutselig sa det stopp. Jeg orket ikke mer. Sa først til Ragnhild på kontoret at nå er det såå nær at jeg griner, og så gikk jeg ut i skranken for å tipse om at det kom til å bli ledig plass på forlagsmøtet, om noen ønsket å gå på det. Så står jeg der å griner. Helt uten noen grunn. Kom meg hjem på tråsykkelen med masse snufsing og snørring, og nå har det heldigvis gått over. Men er helt salig med tanke på at jeg ikke trenger å gå på jobb før kl 15 i morgen, siden jeg skal jobbe til 21. Og på torsdag blir det helt klart en kort dag.
Så er det bare å håpe at ikke Linn som ble vitne til min flukt fra jobben i dag, er alt for løsmunnet framover. Dessuten er det stort sett bare koselige ting å se framover mot, ingen maratonuker, bare en liten kap. 4-forhandling, og de store lysende byene: Berlin! og ikke minst New York! Det første jeg gleder meg til (bortsett fra fri til helga) er festligheter på andre sida av Norge, og for å være sikker på at jeg kommer meg fram i tide, har jeg bedt meg fri fredagen før... Joda, den nærmeste framtiden er lys!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar